Vebjørn Sand
Asbjørn Brekke - Aune Sand på besøk
➡ ♥♥♥ Link: Vebjørn sand bilder
➡ ♥♥♥ Link: http://dating18plus.ru/Andrea1987
Fra Athen har vi fått grekernes filosofiske fornuft og demokratiet. The next steps in explaining how a computer works would be to talk about arithmetic units, for example. Da viser det seg at det n'te Fibonacci-tallet er gitt ved Formelen ble bevist av de Moivre på 1700-tallet en gang.
Så med det same eg såg biletet måtte eg kjøpe det. Without further ado, her er koden: def triangular M : ''' Input: an integer matrix M. Den lokale kunstnaren Rune Furelid var også blant publikum.
Vebjørn Sand - Men dette var en digresjon. The next steps in explaining how a computer works would be to talk about arithmetic units, for example.
Utstillingen er å se på Galleri Fine Art, Fillipstad Brygge 2, fra 19 mars til 12 april, 2015. Det gledet meg meget å se den unike samlingen med blant annet billedfortellinger av motstandsmennesker i vår tid. Med utgangspunkt i krigshistorie, viser Sand oss mennesker som våget å stå opp mot urett i sin samtid, mange ganger med fatale konsekvenser. Han viser disse som sa ifra, som steg ut av mengden og bort fra konsensus for å rope et varsko over urett og løgn. En hel vegg flagget et gedigent portrett av abortmotstanderen Børre Knudsen, for eksempel. Hvem våger å male en skikkelse som Børre Knudsen i vår tid? Dette er mannen som advarte mot avfolkingen av Europa og kulturell død dersom vi ikke lenger er et samfunn som vil ha vårt eget avkom og de barna vi er svangre med? Vebjørn Sand maler denne mannen og skremmer oss alle med sine brutale bilder som minner oss om den ubehagelige virkeligheten bak de fine, demokratiske fasader. Foto: Traute Lafrenze, den eneste gjenlevende fra motstandsgruppen Den Hvite Rose, detalj, malt av Vebjørn Sand og vist på utstillingen 19. Det malte ender på magisk vis opp med å snakke det samme språk som litteraturen, — det forteller den samme historien, dog presentert i en annen uttrykksform. Sand besitter en betydelig fortellerevne, krydret med dyp kunnskap om hans egen samtids svik mot mennesket, han snakker om demokratiets idylliske selvfremstilling — dette ufyselige selvhevdende hykleriet mine ord — og viser oss de forferdeligste fortellinger fra demokratiske Europa og krigen, slik de ble gjennomført med den uutholdelige letthet som springer ut av et samvittighetsløst liv der individet avmoraliseres og sender ansvaret oppover i de overbyråkratiske, institusjonaliserte rekkene i en tungrodd stat. Henrik Ibsen måtte i sin tid rømme landet for å unngå alt det ondsinnede snakk, han orket ikke lavmålet lenger. Da Liv Ullmann var på det største, en betydelig internasjonal stjerne, var det omtrent bare søppel å lese om henne i norske aviser. The Story of Josef Schultz, first version, detalj Man burde hyllet Ullmann! Hyllet henne for hennes skuespillerkunst, for hennes talent, hyllet henne for alt hun fikk til! Men, akk, ikke i det lille jantelandet Norge der likhetsmarerittet kuer oss liketil at vi alle går nedbøyd og slukøret mister fargene, men velfødd er vi på menneskefrykten for hva naboer og andre måtte mene om oss. Det faller oss tungt for brystet å gjøre det rette. Dette landet som desperate trenger en inspirerende dose individualisme av det slaget også Vebjørn Sand hyller, — troen på at enkeltmennesket kan få det til i livet og eie sin egen arbeidskraft. Troen på at mennesket må ta ansvar i samfunnet og ikke bare ha rettigheter, troen på at individet plikter å behandle andre godt, og ikke bare overlate ansvaret for omsorg til en tung, byråkratisk, ineffektiv, likegyldig og upersonlig stat. Vi husker også i rekken av nordmenn det gjaldt så hardt å frata enhver form for ære eller hyllest, — Thor Heyerdahl, verdens mest kjente nordmann den gang. Han ble så latterliggjort av alt fra professorer til forfattere at det var en pine å betrakte. Selv i Borneos jungler visste de hvem han var, i landsbyene i Congo der jeg vokste opp visste folk hvem han var, man lyste opp da jeg fortalte at jeg var norsk, og spurte straks etter denne store helten. I India blant de fattige kjente man til Heyerdahl, i Kasakhstan, Armenia, Sør Amerika. Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi hater storhet når vi finner det i andre? Dette smålighetens jante-land kan vi kunsten å forringe de få helter vi har, vi vil så gjerne frata dem storheten og føre dem tilbake inn I konsensustyranniets fargeløse rekker der individet er usynlig og staten er eneste gud. Jeg kan bare håpe at Norge, dette marginale sted i utkanten av Europa, kan fatte hvilken filosofisk dyptpløyende storhet som ligger i maleren Vebjørn Sand. Men krigen er så å si fraværende i maleriet. Det er ikke godt å si hvorfor nesten ingen malere har behandlet denne største katastrofen I menneskehetens historie. For første gang i Norge viser jeg malerier fra min serie Scenes from the Second World War. Jeg har brukt fire år på research og utvikling av serien, og fått hjelp av rundt tyve modeller til å gjenskape de forskjellige situasjonene. Selv om temaene er dystre, så tror jeg at man i bildene likevel kan få øye på malergleden jeg hadde når jeg laget dem. Et av Jens Bjørneboes favorittbilder forestiller en motstandskjemper som fryktløst holder armene opp som et seierstegn, sekunder før han blir hengt. Inspirert av Bjørneboe hengte jeg opp et annet fotografi som skulle utfordre meg; det forestiller den tyske soldaten Josef Schulz som nekter å delta i en henrettelse av en gruppe serbiske partisaner i 1941. Han går ut fra rekken av medsoldater for så å bli skutt sammen med fangene. Josef Schulz ble den første jeg malte. I denne krigen dukket det opp engler og demoner blant oss i en skala som er vanskelig å fatte. Bjørneboe beskrev menneskets ytterste utpost av eksistens; at vi uansett omstendigheter dypest sett er frie og kan foreta valg. Breakfast, fra serien The Banality of Evil, detalj, by Vebjørn Sand Krigsbildene mine viser ingen voldshandlinger. De er ofte stille og meditative psykologiske øyeblikk, «forvandlingsbilder» som viser situasjoner der mennesker foretar ekstreme valg. Noen valg resulterte i ufattelige heltedåder, mens andre resulterte i de største forbrytelsene mot menneskeheten. Menneskesjelens lunefullhet og kompleksitet er blitt godt beskrevet av Hannah Arendt: Bak den tynne fernissen av sivilisasjon og alminnelighet skjuler våre demoner seg, og oftere enn vi tror er de klare til å bykse fram. Hendelsene jeg beskriver er et bakteppe til alt hva Europa har kjempet og blødd for; at den vestlige humanismens grunnverdier skulle seire over diktatur og barbari. Der minnet han oss alle om hva som nettopp har skapt Europas indre identitet. I et stadig mer presset Europa understreket han at denne identiteten er sprunget ut av tre byer: Athen, Jerusalem og Roma. Fra Athen har vi fått grekernes filosofiske fornuft og demokratiet. Fra Jerusalem har vi fått Jesu kjærlighetsetikk; at alle mennesker er like, og har en unik verdi — uansett kjønn, rase, religion eller etnisk tilhørighet. Og fra Roma har vi fått romerretten. Dette trefoldige møtet har skapt anerkjennelsen av alle enkeltpersoners ukrenkelige verdighet. Det er dette vi kommer fra og har kjempet for, men vi snakker sjelden om denne dyrebare arven i vår tid. Jeg viser også en rekke portretter, personligheter jeg er glad for at jeg har fått møtt og malt. Noen av dem fikk jeg ned på lerretet kort tid før de gikk bort. På utstillingen er det også landskapsbilder fra ekspedisjoner til polarområdene og fra mine malerturer her hjemme. I noen bilder blir skikkelsene en del av et mytisk landskap, som i min siste Isprinsesse….. Utstillingen viser noe av bredden og de mange temaene vi alle har jobbet med gjennom mange år.